Prisen av en stjålet barndom

Selv om Skam fortsatt har sommerferie, skal vi snakke litt om Skam?

Nei. Vi skal ikke det, for tenåringsproblematikk blir for kleint når man er Mann (50), selv om mye av det serien tar opp sikkert er både lurt og viktig. Men vi kan godt snakke om skam. Denne uken har media fortalt om nordmenn som bestiller overgrep på nett. Det er rekordmange saker til etterforskning av norsk politi i år. Media elsker å kalle dette barnepornografi, men ECPAT sier at det ikke er noe som heter barneporno. Det er dokumenterte overgrep av barn.

Amy-saken

Har du hørt om amerikanske Amy i The Amy and Vicky-act? Hun er ikke et av disse Hollywood-barna, alltid parat med en sukkersøt punchline etterfulgt av generisk latter vi ofte ser på TV, allikevel blir hun stadig funnet på dataskjermer over hele verden. Noen ganger avbildet i ulike positurer på bestilling fra fans. Undernadig. Naken.

Full av skam.

Offeret, en nå voksen kvinne navngitt «Amy» i sakspapirene, ble systematisk voldtatt av en onkel over flere år. Han var nøysom med å dokumentere misbruket. Onkelen fikk 12 års fengsel da forholdet ble oppdaget. Året han ble dømt fikk Amy påvist depresjon og posttraumatisk stress. Hun fikk en psykolog hun etterhvert ba om å få slippe å gå til. Amy ville videre.

Som ved de fleste kriser fikk livet lov å fortsette. Amy gikk på skolen. Amy hang med venner. Kanskje hun fikk regulering? Gledet hun seg til skoleball og volleyballturneringer? Vi vet ikke. Det er ikke offentlighetens sak. Amy fikk ihvertfall hjelp. Hun var trygg.

Valutaen er barn

Overgrepshistorien burde endt her, men det gjør den ikke. Amy var fylt 17 år da politiet kontaktet familien hennes åtte år senere. De opplyste om en lov som sa at enhver visning av bilder eller opptak av overgrep mot barn var et nytt overgrep, og den fornærmede skulle kompenseres for dette. Loven hadde aldri tidligere blitt tatt i bruk. I kriminalsaker med spredning av dokumenterte overgrep av barn er ofrene ofte umulige å identifisere. Internett er grenseløst slik. Barneovergrepsbilder som spres er for det meste er deler av systematiserte og organiserte ringer der man bytter bilder. Valutaen er barn som misbrukes.

En razzia hadde resultert i funn av flere bilder av Amy, som allerede hadde ansiktet sitt i politiets database. Kunne Amy og hennes foresatte komme ned på stasjonen?

Overgrepsbilder er et offentlig anliggende

Det er ikke et offentlig anliggende om hvorvidt Amy fikk tannregulering, men bildene av nakne 9 år gamle Amy ble offentlige med en gang de ble lastet opp på internett. De var offentlige fordi de ble delt videre. Så lenge det er mennesker som deler bilder av barn som blir misbrukt er det alltid et offentlig anliggende.

I tiden fremover ble Amys postkasse fylt opp av små og større sjekker i voldsoffererstatning. Summen advokaten hennes mente hun faktisk hadde krav på var så stor at amerikansk høyesterett ikke tillot henne å kreve den. Man kaller den økonomiske oppreisningen en kompensasjon, men hvor mange plaster kan man sette på et sår som aldri får gro? For mange ofre blir det hele symbolsk, skaden fortsetter å skje uten at de har mulighet til å få det under kontroll. Usikkerheten som kommer av å ikke vite hvem som har sett bildene kan uansett ikke måles i penger. Hver gang et bilde eller en film deles er det et nytt overgrep. Mennesker de selv aldri har møtt, har sett barna ydmykede og tråkket på. Voldtatt. Banket opp.

Situasjonen i Norge

Rekkevidden av dagens informasjonskanaler er uendelig. Da et bilde hvor det tydelig fremkom hvilke deltagere som ville stå igjen i Paradise Hotel-finalen ble delt på Facebook, tok det få minutter før «alle» visste hvem som hadde vunnet. Vedkommende som hadde delt bildet var raskt ute med å be om unnskyldning og å slette bildet, men det var for sent. Det ble delt videre så mange ganger samme ettermiddag at da avisene omtalte saken var det allerede gammelt nytt. Paradise Hotel-bilder og seksualiserte bilder av mindreårige er ikke det samme. Det er allikevel et tankekors at «Pærra-bildet» skapte mer debatt den påfølgende uken enn bildene av de utallige ofrene som allerede ligger ufrivillige på verdensveven ofte gjør på et helt år.

Det er vanskelig å si hvordan Amy-saken hadde forløpt seg i Norge, for heller ikke vi har identifisert norske ofre, selv om vi vet at det skjer. I juni la regjeringsoppnevnte voldskadeutvalg frem forslag om ny voldskadelov, hvor man blant annet ønsker å rydde opp i reglene for når man kan få erstatning for skade skjedd i utlandet.

Overgrep skjer også her

Kontoret for voldsoffererstatning kjenner til nå én sak hvor deling av bilder sto sentralt. Søker ble utsatt for krenkelser ved at hennes far hadde spredt nakenbilder av henne på internett. Søker ble tilkjent kroner 40 000 i oppreisning, i tråd med tingrettens dom i saken.

Selv om Skam snart begynner igjen er serien ferdig snakka for meg. Men skam, dét kan vi ikke snakke for mye om. Det er en beinhard realitet for verdens Amyer at selv om overgriperne blir satt bak lås og slå er det de som til slutt sitter med den lengste straffen. De må lære å leve med frykten for å bli gjenkjent, enten det gjelder at fremmede søker dem opp på Facebook, i bildesøk på Google eller at mennesker de kjenner kommer over bildene. Blottstilt. Mangelen på livserfaring alene gjør oppmerksomheten ufortjent. Barn skal ikke føle skam.

Seksuelle overgrep av barn er ikke forbeholdt utlandet. Det er gjerne de samme overgriperne som utnytter barn i Norge som utnytter barn på reise. Norske domfelte kan enkelt dra til høyrisikoland hvor overgrep mot barn sjeldent får konsekvenser for den skyldige. Selv i landsbyer med lite utarbeidet infrastruktur kan man koble seg opp til internett og ta i mot bestillingsoppdrag.

Vi i ECPAT etterlyser regelverk for begrenset reisetillatelse for overgrepsdømte. I tråd med økt globalisering haster dette mer enn noen gang. Hjelp oss bekjempe dokumenterte seksuelle overgrep mot barn på www.ecpatnorge.no/bidra.

Vil du vite mer om Amy-saken, les New York Times-artikkelen The price of a stolen childhood, av Emily Bazelon.