Ingen grunn til å la være

Tine er en av ECPAT Norges frivillige. Hun jobber på kommunikasjonsteamet med å spre informasjon om kommersiell seksuell utnyttelse av barn. Dette blogginnlegget er også lagt ut på Tine Venås blogg Oh Tine

Hvorfor jeg har engasjert meg? Kortfattet er det fordi jeg ikke fant én grunn til å la være. Her får du allikevel tre historier hvor jeg valgte snu meg bort, selv om jeg kunne grepet inn. Det er tross alt mye mer behagelig.

Phnom Pehn, Kambodsja, januar 2015

Jeg er på vei hjem en gang etter midnatt. Phnom Pehn er i en usedvanlig begredelig forfatning. En søppelstreik skaper hauger med råtten frukt, gamle klær og leker. Selv i det største turiststrøket har gatene begynt å stinke.

Foran går en far og leier en sønn i hånden. De går fort.
Det er først når jeg kommer nærmere at jeg skjønner at dette ihvertfall ikke er guttens biologiske far.

På flyet til Kambodsja har vi fått utdelt brosjyrer som forklarer hva det betyr å være en bevisst turist og at Kambodsja er et høyrisikoland for sexturisme, som de kaller overgrep mot barn. Det blir beskrevet hvor man skal melde fra om man ser overgrep, om kontaktinformasjon til offentlige instanser, barneorganisasjoner og om følgene et overgrep kan ha for overgriperen.

— Svin, tenker jeg for meg selv. Det der ser ikke riktig ut.

Men, stemmen inni meg sier også at jeg ikke kjenner hele historien. All kunnskap om overgrep til tross, hva gjør jeg? Absolutt ingenting. Tvilen og usikkerheten min lar jeg komme den potensielle overgriperen til gode og jeg går til mitt 3-stjerners hotell fordi det oppleves der og da som et enormt tiltak å være handlekraftig. For meg.

Den neste morgenen er jeg fortsatt kvalm. I almisse kjøper jeg haugevis med postkort av alle små barnehender jeg blir tilbudt, enda jeg vet det egentlig ikke er noe jeg bør gjøre. Den lokale guiden ber innstendig reisefølget vårt ha is i magen når gateselgerne komme løpende. At turister kjøper fra barn betyr at det kommer flere barn ut i gatene. Det øker konkurransen, presser prisene og desperasjonen for å få solgt. Å kjøpe fra barneselgere gjør at de er villige til å gjøre flere ting for å få dekket dagkvoten.

Hvorfor er det så vanskelig å si i fra?

Hongkong, Kina, april 2015

Gjennom en venn blir jeg introdusert for en kvinnelig hallik. Jeg skal intervjue henne fordi jeg er nysgjerrig på hvordan en 20-åring havnet i et miljø styrt av kinesiske triader, den lokale mafiaen.

Hun forteller bedagelig, men ganske trist, om hvor lett det er å skaffe prostituerte som spiser avføringen din (det koster omtrent 20 000 kroner) og om hvordan loven som forbyr gateprostitusjon gjør det usikkert for sexarbeiderne som er avhengige av å stole på mennene som finner dem på internett. Hun har vært aktiv i bransjen siden hun var 17 år.

Desperate mennesker gjør desperate handlinger fordi pengene skaper muligheter. Den 4 år gamle sønnen hennes er ofte med henne på slitne karaokebarer på jobb når hun ikke får barnevakt, slik hun også var med sin mor. 

Et år senere ser jeg henne Facebook-tagget i en bursdagsfeiring på McDonalds med bursdagshatt. Hun som jeg tenkte var voksen på livsvisdom er kanskje heller en barnslig voksen fordi hun ble fratatt barndommen så altfor tidlig.

Vang Vieng, Laos, mai 2015

Jeg er på backpacking. En sen natt går jeg i søvne, og en kamerat stanser meg i resepsjonen. Søvndrukken, småkald og ganske forvirret blir jeg sittende og se på gjester gå inn og ut. Jeg har ikke møtt mange lokale turister på reisen, og bemerker at det er hyggelig at de også reiser på ferie, dette hotellet er jo fullt. Kameraten min ler av min uvitenhet.

— Men Tine, de barna er jo prostituerte. Hotellverten tilbød meg grupperabatt, 200 spenn per hode.
Utenfor sto prostituerte transvestitter lett tilgjengelig, slik det ofte er i sørøstasiatiske turiststrøk. Jeg hadde bare vært blind for at bordellet jeg tydeligvis bodde på tilbød roomservice.

Vi reiste videre neste dag.

Vær en #bevisstturist

Maktesløshet er en klissete følelse. Den liker å bli sittende. Feighet er en annen. Latskap er derimot lett avfeie, særlig når man er på ferie. 

Enkelthendelser summerer allikevel seg opp når du minst forventer det. Det handler ikke om fordelaktig karakteristikker som bein i nesa, sterk ryggmarg eller en iboende rettferdighetsans. Klisjeene om samfunnsansvar og bidragstrang er der fordi de burde. Dette er min gjenytelse for de gangene jeg ikke brydde meg nok. 

I kampen mot seksuell utnyttelse og menneskehandel av barn tror jeg allikevel at det nytter å vite hva man skal se etter. I en ideel verden hadde den voksne hvite mannen i Phnom Pehn vært en engelsklærer eller adoptivpappa. Den kvinnelige halliken hadde kanskje ikke blitt gravid som 16-åring og hun hadde sluppet å ta over familiebedriften hennes mor startet. Hadde turister spurt hotellene de bor på om hva de gjør for å begrense salg av barn i nærmiljøet hadde kanskje hotellverten i Vang Vieng bidratt med informasjonsformidling i stedet for mersalg. 

Vi kan aldri redde alle, men det er et billig argument. Det skal ikke bety at vi ikke skal redde noen. Det er viktig å kjenne til hva det er som fører til at barn blir tvunget, lurt eller sier seg villige til å bli misbrukt. Bare på denne måten kan vi komme til kjernen av problemet. 

Hva kan du gjøre? I områder fullstendig avhengige av inntekter fra rike turister er det nettopp de mest besøkte turistmagnetene som setter dagsorden. Vær en #bevisstturist og fortell oss gjerne om steder som engasjerer seg i egne nabolag. Det skal lønne seg å bry seg. 

Vil du bidra? Finn ut hvordan du kan støtte oss her. 

Følg oss på sosiale medier for mer informasjon om hvordan vi jobber for å bekjempe kommersiell seksuell utnyttelse av barn. 

Barn selges også her

Vi liker ikke å tenke på det. Skyver tanken bort, vil slippe å forholde oss tiltanken om at barn misbrukes og at noen tjener penger på det. Det er mørkt og stygt. Det skjer vel ikke her, i min by eller til og med i mitt nabolag? Våkn opp. Det er nettopp det det gjør. 

Trafficking, eller handel med barn for seksuelle formål, blir med jevne mellomrom slått opp i tabloidene som en sensasjonsnyhet. Dette bildet inneholder ofte en mystisk, unnvikende kidnapper, én som har spanet på det aktuelle barnet i lengre tid. Så kommer dagen hvor barnet lokkes og bortføres i en kassebil. Mannen og barnet forsvinner ut av byen, eller kanskje landet. Etterpå blir det stille. Det er få som spør hva som skjer med ofrene når medias søkelys flyttes.

Organiserte nettverk

Handel med barn for seksuelle formål eksisterer ene og alene fordi det finnes en etterspørsel. Uten denne etterspørselen vil ikke handelen med barn kunne foregå. Det som skiller barnesexhandel fra seksuelle overgrep mot barn, er den kommersielle faktoren. Det finnes en tredje part, en som tjener penger på å formidle barnet til overgriper. Handel med barn for seksuelle formål er ofte organisert gjennom større nettverk for å kunne imøtekomme kjøperens ulike preferanser.

Kidnapperen i kassebil

Det stereotypiske bildet av kidnapperen i kassebil stemmer derfor ofte dårlig overens med virkeligheten. Faktisk blir mange barn og unge tvunget inn i sexhandel gjennom bekjente som legger til rette for steder der overgrep kan skje. Norge er et av flere land hvor det er tydeligere regler etablert knyttet til salg av barn for seksuelle formål. For å forsøke å unngå loven, skjer derfor utnytting av barn ved for eksempel å stille leiligheter eller hotellrom til disposisjon. Internetts tilgjengelighet i Norge gjør det til et høyrisikoland for overgripere, i følge ECPATs landsrapport om Norge i 2014Med et tastetrykk kan en overgriper komme i kontakt med barn og unge, samt dele bilder og live streaming med likesinnede hvor som helst i verden.

«Bakmennene» er ikke nødvendigvis halliker i tradisjonell forstand. Det kan også være fedre som deler datteren med kamerater, hotellverten som snur hodet bort mot betaling eller familievennen som tilbyr seg å være barnevakt. Det skjer også her.

Hva sier norsk lov?

I følge norsk lov finnes det to former for menneskehandel: handel for seksuelle formål og menneskehandel der arbeid og tjenester skal utføres, ofte gjennom trusler og vold. Alle barn er sårbare i en slik situasjon. Maktbalansen vil være skjev all den tid det er en voksen som utfører seksuelle handlinger mot et barn. Menneskehandel er forbudt i henhold til straffelovens § 257 og kan straffes med inntil seks års fengsel. 

«Hun sa det var greit»

Når vi snakker om barn, er kunnskapen om at alle under 18 år regnes som barn essensiell. Det finnes heller ingen lover som sier hvor mye eller lite makt eller tvang som skal til, eller om den fornærmede «sa det var greit». Ei heller at barnet løy på alderen. Det er kjøpers ansvar, ene og alene. Ethvert barn som er involvert i forhold der seksuelle tjenester byttes mot noe av verdi, er per definisjon offer for sexhandel. Enten det er penger som tilbys, klær eller en splitter ny iPhone. Dessverre er forekomsten av kommersiell seksuell utnytting av barn, inkludert menneskehandel, alvorlig underrapportert. Fordi forbrytelsene ofte er skjulte, er det svært vanskelig å beregne omfanget, stanse overgrepene eller å stille overgriperne til ansvar.

Ikke barneprostituerte - ofre  

Et annet viktig moment er at ikke alle barn forstår at det de er med på er galt, eller at det er noe de trenger å reddes fra. De tjener penger, og har en «jobb».  Det blir normaliteten. Men viktig er det å påpeke at alle utsatte barn er ofre, og ikke barneprostituerte. De aller fleste barna utsatt for kommersiell seksuell utnytting har dessuten en forhistorie med seksuelt misbruk og omsorgssvikt. Kanskje helt fra begynnelsen av livet. Dette er barn og unge som ofte er ute av stand til å ta vare på seg selv, og som ser på overgrepene som en plikt. Kanskje blir de også fortalt at dette er det eneste de overhodet kan. Gutter er like ofte som jenter ofre. Faktisk opp til 50 %, i følge ECPAT USA Om tallene er tilsvarende i Norge vet vi ennå ikke, men det er ingen tvil om at i handel med barn for seksuelle formål er både gutter og jenter ofre.

Hva skjer etterpå?

Kommersiell seksuell utnytting av barn er lønnsom business og skjer i det skjulte. Det innebærer for de involverte at de kan fortsette sitt virke uten å være spesielt redde for å bli oppdaget. Men for barna derimot, får utnyttingen store følger. I tillegg til det fysiske misbruket, kommer den psykiske belastningen: skam, sorg, angst og selvmordstanker. Å ty til alkohol eller narkotika kan være en måte å takle smerten på. Det kreves et sterkt støtteapparat for å komme seg videre. ECPAT jobber nettopp for at barn utsatt for kommersiell seksuell utnytting skal få de verktøyene de trenger for å komme seg videre, enten det er utdannelsen, selvtilliten eller evnen til å kunne stole på gode voksenskikkelser.

Voksne vil ikke alltid barn vel. Noen leter etter muligheter til å misbruke barn og tjene på det. Det skjer her. I min by, og i mitt nabolag. Hele tiden. Vi liker ikke å tenke på det. Det er bekmørkt. Nettopp derfor må det fram i lyset.

ECPAT vil all seksuell utnytting av barn til livs. Vi vil være barnas stemme.

Prisen av en stjålet barndom

Selv om Skam fortsatt har sommerferie, skal vi snakke litt om Skam?

Nei. Vi skal ikke det, for tenåringsproblematikk blir for kleint når man er Mann (50), selv om mye av det serien tar opp sikkert er både lurt og viktig. Men vi kan godt snakke om skam. Denne uken har media fortalt om nordmenn som bestiller overgrep på nett. Det er rekordmange saker til etterforskning av norsk politi i år. Media elsker å kalle dette barnepornografi, men ECPAT sier at det ikke er noe som heter barneporno. Det er dokumenterte overgrep av barn.

Amy-saken

Har du hørt om amerikanske Amy i The Amy and Vicky-act? Hun er ikke et av disse Hollywood-barna, alltid parat med en sukkersøt punchline etterfulgt av generisk latter vi ofte ser på TV, allikevel blir hun stadig funnet på dataskjermer over hele verden. Noen ganger avbildet i ulike positurer på bestilling fra fans. Undernadig. Naken.

Full av skam.

Offeret, en nå voksen kvinne navngitt «Amy» i sakspapirene, ble systematisk voldtatt av en onkel over flere år. Han var nøysom med å dokumentere misbruket. Onkelen fikk 12 års fengsel da forholdet ble oppdaget. Året han ble dømt fikk Amy påvist depresjon og posttraumatisk stress. Hun fikk en psykolog hun etterhvert ba om å få slippe å gå til. Amy ville videre.

Som ved de fleste kriser fikk livet lov å fortsette. Amy gikk på skolen. Amy hang med venner. Kanskje hun fikk regulering? Gledet hun seg til skoleball og volleyballturneringer? Vi vet ikke. Det er ikke offentlighetens sak. Amy fikk ihvertfall hjelp. Hun var trygg.

Valutaen er barn

Overgrepshistorien burde endt her, men det gjør den ikke. Amy var fylt 17 år da politiet kontaktet familien hennes åtte år senere. De opplyste om en lov som sa at enhver visning av bilder eller opptak av overgrep mot barn var et nytt overgrep, og den fornærmede skulle kompenseres for dette. Loven hadde aldri tidligere blitt tatt i bruk. I kriminalsaker med spredning av dokumenterte overgrep av barn er ofrene ofte umulige å identifisere. Internett er grenseløst slik. Barneovergrepsbilder som spres er for det meste er deler av systematiserte og organiserte ringer der man bytter bilder. Valutaen er barn som misbrukes.

En razzia hadde resultert i funn av flere bilder av Amy, som allerede hadde ansiktet sitt i politiets database. Kunne Amy og hennes foresatte komme ned på stasjonen?

Overgrepsbilder er et offentlig anliggende

Det er ikke et offentlig anliggende om hvorvidt Amy fikk tannregulering, men bildene av nakne 9 år gamle Amy ble offentlige med en gang de ble lastet opp på internett. De var offentlige fordi de ble delt videre. Så lenge det er mennesker som deler bilder av barn som blir misbrukt er det alltid et offentlig anliggende.

I tiden fremover ble Amys postkasse fylt opp av små og større sjekker i voldsoffererstatning. Summen advokaten hennes mente hun faktisk hadde krav på var så stor at amerikansk høyesterett ikke tillot henne å kreve den. Man kaller den økonomiske oppreisningen en kompensasjon, men hvor mange plaster kan man sette på et sår som aldri får gro? For mange ofre blir det hele symbolsk, skaden fortsetter å skje uten at de har mulighet til å få det under kontroll. Usikkerheten som kommer av å ikke vite hvem som har sett bildene kan uansett ikke måles i penger. Hver gang et bilde eller en film deles er det et nytt overgrep. Mennesker de selv aldri har møtt, har sett barna ydmykede og tråkket på. Voldtatt. Banket opp.

Situasjonen i Norge

Rekkevidden av dagens informasjonskanaler er uendelig. Da et bilde hvor det tydelig fremkom hvilke deltagere som ville stå igjen i Paradise Hotel-finalen ble delt på Facebook, tok det få minutter før «alle» visste hvem som hadde vunnet. Vedkommende som hadde delt bildet var raskt ute med å be om unnskyldning og å slette bildet, men det var for sent. Det ble delt videre så mange ganger samme ettermiddag at da avisene omtalte saken var det allerede gammelt nytt. Paradise Hotel-bilder og seksualiserte bilder av mindreårige er ikke det samme. Det er allikevel et tankekors at «Pærra-bildet» skapte mer debatt den påfølgende uken enn bildene av de utallige ofrene som allerede ligger ufrivillige på verdensveven ofte gjør på et helt år.

Det er vanskelig å si hvordan Amy-saken hadde forløpt seg i Norge, for heller ikke vi har identifisert norske ofre, selv om vi vet at det skjer. I juni la regjeringsoppnevnte voldskadeutvalg frem forslag om ny voldskadelov, hvor man blant annet ønsker å rydde opp i reglene for når man kan få erstatning for skade skjedd i utlandet.

Overgrep skjer også her

Kontoret for voldsoffererstatning kjenner til nå én sak hvor deling av bilder sto sentralt. Søker ble utsatt for krenkelser ved at hennes far hadde spredt nakenbilder av henne på internett. Søker ble tilkjent kroner 40 000 i oppreisning, i tråd med tingrettens dom i saken.

Selv om Skam snart begynner igjen er serien ferdig snakka for meg. Men skam, dét kan vi ikke snakke for mye om. Det er en beinhard realitet for verdens Amyer at selv om overgriperne blir satt bak lås og slå er det de som til slutt sitter med den lengste straffen. De må lære å leve med frykten for å bli gjenkjent, enten det gjelder at fremmede søker dem opp på Facebook, i bildesøk på Google eller at mennesker de kjenner kommer over bildene. Blottstilt. Mangelen på livserfaring alene gjør oppmerksomheten ufortjent. Barn skal ikke føle skam.

Seksuelle overgrep av barn er ikke forbeholdt utlandet. Det er gjerne de samme overgriperne som utnytter barn i Norge som utnytter barn på reise. Norske domfelte kan enkelt dra til høyrisikoland hvor overgrep mot barn sjeldent får konsekvenser for den skyldige. Selv i landsbyer med lite utarbeidet infrastruktur kan man koble seg opp til internett og ta i mot bestillingsoppdrag.

Vi i ECPAT etterlyser regelverk for begrenset reisetillatelse for overgrepsdømte. I tråd med økt globalisering haster dette mer enn noen gang. Hjelp oss bekjempe dokumenterte seksuelle overgrep mot barn på www.ecpatnorge.no/bidra.

Vil du vite mer om Amy-saken, les New York Times-artikkelen The price of a stolen childhoodav Emily Bazelon.



 

Årets Lykkebobler går til ECPAT

– Problemet blir ikke løst ved at vi gremmer oss og sier «orker ikke høre om dette», sier Dora og Bjørg Thorhallsdottir. Under årets foredragsturné av Lykkebobler oppmuntrer søstrene publikum  å melde seg inn i ECPAT Norge.

Lykkebobler er et slags inspirasjons-foredrags-show om hvordan rett og slett få det bedre i livet. Vi mener selvsagt ikke at vi har svaret på det for alle, men vil gjerne dele redskaper vi selv har hatt stor glede av når vi har ligget nede for telling, eller når livet virker grått og kjipt.

I forbindelse med hver turné (vi er nå i gang med vår fjerde!), så velger vi alltid noe vi ønsker å støtte og som vi oppmuntrer publikum til å gjøre også bidra til.

I år har vi valgt ECPAT. Av den enkle grunn: det er så viktig. Det er så langt på overtid å ta tak og det er så alt for mange som ikke orker å ta tak i dette, derfor har vi så skremmende, vedvarende statistikk.  Problemet blir ikke løst ved at vi gremmer oss og sier «orker ikke høre om dette».

På turnéen vår kommer vi til å be alle, rett før pausen, ta opp telefonene sine og bli medlemmer der og da. Vi håper vi får mange, mange flere til å støtte det vi anser som kanskje den viktigste saken av alle, den vi helst ikke vil vite om: kommersiell seksuell utnytting av barn.

Vi gleder oss til å knytte til oss en haug med nye medlemmer!

Klem fra Dora og Bjørg

ECPAT-BOBLER: Under søstrene Dora og Bjørg Thorhallsdottirs årlige foredragsturné oppmuntrer de til bidrag til en veldedig sak. I 2016 går pengene til ECPAT Norge. 

ECPAT-BOBLER: Under søstrene Dora og Bjørg Thorhallsdottirs årlige foredragsturné oppmuntrer de til bidrag til en veldedig sak. I 2016 går pengene til ECPAT Norge. 

Om søstrene: 

  • Bjørg Thorhallsdottir: Kunstner, gründer og skaperen av Hjertefred. Har skrevet flere bøker, er en av landets mestselgende kvinnelige kunstnere, og har stort sett ca hundre prosjekter på gang. En sønn på 13. 

  • Dora Thorhallsdottir: Relasjonsterapeut og gründer av Relasjonssenteret. I tillegg til å være standupkomiker (nylig avsluttet den kritikerroste forestillingen «Det var ikke sånn det skulle bli» og kommer med nytt show, «Familiegreier»,  premiere 26.januar 2017 på Latter i Oslo). To barn på 10 og 8.

Les mer og få billettinformasjon om Lykkebobler på Facebook.

Ønsker du bli støttemedlem i ECPAT Norge? Finn ut mer her.

Hva koster et barn ingen savner?

Flyktningregnskapet 2016 talte 65 millioner flyktninger i verden da det ble lagt frem denne uken. 65 millioner liv og skjebner er et altfor stort tall til at det går an å fordøye. La oss derfor bryte ned tallene så de blir litt mer håndgripelige.

Halvparten av verdens flyktninger er barn. I 2015 kom over 1 million flyktninger til Europa.

Det er gått et halvt år siden EUROPOL konservativt anslo at 10 000 flyktningbarn var meldt savnet i Europa. Noen av disse barna har reist fra landet de først ble registrert i, og bor hos familiemedlemmer eller venner i andre land. Kanskje vet de ikke selv at de er etterlyst. Andre kan ha havnet i hendene på menneskesmuglere. Disse barna blir ofte solgt videre som tiggere og prostituerte. De kan ha blitt dopet ned og kidnappet, eller fortalt at de skylder penger, for barn på flukt har ofte de største regningene å betale. Man skulle tro det er vanskelig å prissette internettilgang til den som ønsker ringe hjem og si at han eller hun overlevde en båttur. Alt har sin pris og som mindreårig får man lett dyrekjøpte erfaringer på at det finnes ingen gratis lunsj i Europa, ei heller husly, klær eller kanskje rent vann for den som ikke kan betale.

Den Danske Bank har regnet ut at det koster 1, 32 millioner å oppdra et barn i Norge. Fordelt over 18 år er det en relativt hyggelig timepris for et familieliv vil man kanskje si.

Timeprisen for et stjålet barn er et noe dyrere alternativ, men man trenger ikke beholde det livet ut. Ansattavgift, feriepenger, skadeforsikring og kjøregodtgjørelse er ofte pakket inn i prisen for de minste av verdens yrkesaktive. Skjønt, det er jo ingen jobb å få livet sitt ødelagt. Som regel havner pengene dessuten i lommene på bakmenn. Det er dyrt med kost og losji.

Når vi først snakker om penger så lurer du kanskje på hva prisen på et barn ligger for nå for tiden? En amerikansk analyseorganisasjon anslår at et barn fra Romania koster 3000-6000 USD. En kambodjansk jomfru, 500-800 USD. En mosambikisk jente, 2 USD. Under slavetiden i USA kostet en voksen slave omtrent 45 000 USD omregnet til dagens valuta. Barn var noe rimeligere, for som vi har snakket om er det kostbart å la barn vokse opp. Dagens slavehandlere har løst dette problemet ved at barna betaler for seg selv. Ikke la deg skremme av prisene forresten. Det er alltid rom for pruting, for det er ikke lovbestemt prisregulering i menneskehandel.

Vi kommer sannsynligvis aldri til å få svar på hvor de 10 000 flyktningbarna er blitt av. Vi vet at det neppe finnes 10 000 fettere, bestemødre og tanter som har tatt seg av dem. Ikke alle nye venner er dessuten gode venner. Mye tyder på at disse barna aldri blir funnet. Menneskehandlere flytter ofrene ofte. De skal ikke rekke å bygge nettverk eller kjenne seg igjen. Disse barna er savnet, men de er ikke usynlige. Du har kanskje sett noen uten at du visste om det.

Mett? Ikke snu deg bort. Ecpat jobber mot menneskehandel og seksuell utnyttelse av barn. Det skal ikke lønne seg å finne de etterlyste barna ingen savner.

Her er en liste over kjennetegn ved hotelltrafficking:

  • Flere ulike personer blir sett komme inn og ut med jevne mellomrom fra samme rom
  • Rommene betales i kontanter for én dag av gangen
  • Én person passer på ID-papirer og penger for hele reisefølget
  • Usammenhengende historier fra flere personer i samme reisefølge

Meld fra til Kripos Hotline ved mistanke om menneskehandel.

For mer informasjon om hvordan du kan bidra i kampen mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn, besøk Ecpat Norges nettsider www.ecpatnorge.no.

Ferietid er ikke fritid for alle barn

Flere barn er i fare for seksuell utnyttelse en noen gang tidligere, særlig i reise- og turistindustrien, forteller den ferske ECPAT-rapporten Offenders on the Move: Global Study on Sexual Exploitation of Children in Travel and Tourism 2016. Over to år har ECPAT-prosjektet forsket på seksuell utnyttelse av barn i forbindelse med reiseliv og turisternæring. Det er det første verdensomspennende studiet ikke initiert av FN og har blitt et samarbeid med en rekke aktører. Rapporten avdekket at særlig veksten av internasjonal turisme til nye reisemål, i tillegg til bredere tilgang på teknologiske løsninger har økt trusselen for seksuell utnyttelse av barn i hvert eneste land i hele verden. Nye utfordringer krever nye måter å tenke på. Kunnskapen, analysen og forslag fra ulike bidragsytere i rapporten har gitt oss uvurderlig informasjon om hva vi bør gjøre videre i kampen mot seksuell utnyttelse av barn innen reiseliv og turisternæring.

UNICEF anslår at så mange som 2 millioner barn utsettes for kommersiell seksuell utnyttelse årlig. Men, dette er kun et anslag, for selv om industrien er eldgammel, er det først de siste to tiårene man har begynt å systematisk etterforske organiserte overgrep mot mindreårige. Bransjen er dessuten skyggefull. Med nettbetaling og muligheten for bruk av intetsigende epost-adresser gjør den moderne tidsalder det lettere for overgriperne å holde seg skjult enn noen gang før. Tidligere har Nord-Amerika og Europa vært kjent som utfartssteder for overgripere til fattigere land i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Tendensen er dessverre i ferd med å snu og problemet er ikke lenger blitt en fjern sannhet, med oppblomstring av destinasjonsteder innenfor kontinentenes egne grenser, eksempelvis Øst-Europa og flere steder i USA. En annen bekymringsverdig utvikling er den voksende trenden frivillighetsturisme. Mange reiser nok med gode hensikter om å bidra til en bedre verden, men dessverre tilbyr flere steder deltagelse uten krav om kvalitetssikring om at det virkelig er egnede personer som kommer. Slik blir mange barn lette bytter hvor tillitspersonen de blir tildelt, ofte lærere eller barnehjemsarbeidere, i realiteten er pedofile overgripere. Ville du satt en person til å passe dine barn uten å sjekke bakgrunnen deres?

Få vil si at overgrep mot barn i land som Filippinene eller i Ghana er greit, men det oppleves kanskje for langt borte til at man kan gjøre noe med. Selv om vi er på vei inn i ferietid og problematikken ofte forbindes med fjerntliggende reisemål er det viktig å huske på at overgrep mot barn ikke er geografisk betinget. Den enorme utbredelsen av såkalt barneporno, spredning av dokumenterte overgrep av mindreårige, er betydelig større enn vi liker vite. Sannsynligheten er urovekkende stor for at det ligger lagret på en harddisk nær deg. Det finnes ikke ett typisk offer. Det finnes ikke en typisk overgriper. Prisen for å ødelegge et barn er lav sammenlignet med prisen det koster å reparere de overlevende.

De siste månedene har ECPAT Norge jobbet for å komme seg på fote som organisasjon. Vi har samlet en gjeng frivillige som jobber med sponsoravtaler, økonomisk oversikt og kommunikasjon. En voksende gruppe støttespillere betyr at vi kan gjøre mer av det vi vil gjøre, nemlig spre informasjon om kommersiell seksuell utnyttelse av barn og legge press på de rette instanser. Vi trenger gode etterforskere, et godt og omstendig lovverk og et nettverk av gode hjelpere som tar barns rettigheter på alvor.

Vi trenger din hjelp på ferden videre. Følg oss gjerne på Facebook, Instagram og Twitter. Støtt oss i kampen for å sikre at barn skal få lov til å være barn.

Det finnes ikke barneporno

Det finnes ikke barneporno. Det finnes bare dokumenterte seksuelle overgrep mot barn. Så enkelt er det. Vi skal ikke uskyldiggjøre dette med å kalle det porno. For det er ikke det. Det er bevismateriale. Det er bevis for at voksne utsetter de svakeste av oss for de mest grusomme overgrep og grove brudd på menneskerettigheter.

Og det skjer i Norge. Med norske barn og norske overgripere. Og det skjer i andre land. Fattige land med fattige barn. Fortsatt med norske overgripere. Enten de reiser til land som Thailand, Kambodia, Fillipinene og andre land. Der de betaler for å forgripe seg på et barn.

Eller de sitter hjemme foran sin PC og bestiller en «live streaming» av en voldtekt av en ung gutt eller jente i et annet land. I Land der fattigdommen er stor og menneskelivene lite verdt. Og der barns rettigheter ikke teller.

Barna er ofte tatt fra sine foreldre, smuglet til et senter for overgrep – også kalt «bordell».

Millioner av barn er ofre for dette årlig, og ofte med norske «kjøpere».

Eller de forgriper seg på egne eller andres barn og deler bildene av det på nettet. I bytte mot bilder av andres barn som blir frarøvet sin barndom, sin menneskelighet, sine fremtidsutsikter og sine evner til å noensinne kunne stole på noen, elske noen, eller leve et normalt liv igjen.

Kripos anslår at det kan være så mange som 50 000 potensielle overgripere i Norge. 50 000 som blir seksuelt opphisset av barn. Mange av dem lever det aldri ut. Noen lever det ut på nettet – som kjøpere i et marked der barna er varen. Andre reiser til et annet land, eller forgriper seg på barn i Norge.

Daglig har Kripos oversikt over hundrevis av nedlastninger på nettet som omhandler overgrep mot barn, og det er kun toppen av isfjellet. Sannsynligvis er det tusenvis av nedlastninger daglig i Norge.

Vi hører om enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge. Som blir beskyldt for å bli sendt avgårde for å sikre gjenforening for sin familie i Afghanistan eller Syria. Sannheten er at de ofte må «betale» med sex for å krysse de ulike grensene og komme gjennom de ulike kontrollene. Og sannheten er at de ofte er ofre av kyniske menneskesmuglere som holder øye med dem også når de er på mottak i Norge. Der de forblir lette ofre for ulike former for utnytting. Flere hundre enslige mindreårige asylsøkere er forsvunnet fra norske mottak, uten at vi har hverken evne eller vilje til å gjøre rede for dem.

Og ingen ser ut til å bry seg nok til å stoppe det.

Derfor lanserer vi i dag ECPAT Norge. ECPAT står for «End Child Prostitution and Trafficking» og er en global organisasjon som finnes i over 80 land. Fra 2009 har den ikke vært representert i Norge. Men nå er ECPAT tilbake. Vårt formål er å sikre at regjering og storting tar dette problemet på alvor. At politiet får de ressursene og virkemidlene de trenger. At barns rettigheter implementeres ytterligere gjennom et robust lovverk og i politikk. At regjeringens lenge varslede handlingsplan mot menneskehandel retter seg også mot de mest utsatte og sårbare. Og at opinionen blir oppmerksomme på dette samfunnsproblemet som rammer de aller svakeste av oss. I Norge. Og i resten av verden.

Er du enig i at dette må bekjempes og du ønsker å støtte oss så besøk vår hjemmeside www.ecpatnorge.no, eller vår facebookside.